Varm, lun og stillferdig kveld med Silje Nergaard på Byscenen

Silje entret scenen alene og satte seg ned ved flygelet. Her spilte hun en av de avdempete sangene fra sitt rykende ferske album. Dette var en stilig og verdig åpning på hennes konsertkveld. Selv var Silje kledd i nydelige hvite klær som også passet godt til musikken og kvelden for øvrig.

Den sangen hun åpnet med, het «Vekket i tide», og den er fra det albumet som kom ut 4. april, Tomorrow We’ll Figure Out the Rest. Intensjonen med dette albumet var å gå tilbake til den mer tradisjonelle jazzmusikken. Det var denne formen for jazz Silje ble kjent med som barn gjennom det foreldrene spilte i huset. Det er også foreldrene som er avbildet på plateomslaget. Som Silje sa selv, det sto på en eller annen vinylplate i jazzsjangeren hver dag.

På denne plata er det i hovedsak Silje selv som er delaktig i tekst og musikk på nesten alle sangene. Hensikten var å skrive nye sanger, men i den gode, gamle og tradisjonelle jazzstilen. Jeg ser bare to coverlåter her. Det er «Lover Man», mest gjort kjent av artisten Billie Holiday, og så er det Beatles-sangen «Here, There and Everywhere.» Her står det Paul McCartney som komponist, og det er riktig, men originalt var den naturligvis signert Lennon/McCartney.

Konsert med budskap

I tråd med den musikalske hensikten med den siste plata, ble også konserten avviklet. Hun spilte mange sanger fra denne plata. Intensjonen i konserten var ellers at hver sang skulle ha sin egen historie. Dette snakket Silje om mellom låtene. Hun spilte også av lydopptak vedrørende dette fra mobilen sin.

Etter åpningslåten kom de tre musikerne hennes frem på podiet. Det var Jarle Vespestad på slagverk, Helge Lien på flygel og Finn Guttormsen på bass. Dette er det grunnleggende akkompagnementet i musikken, og disse har også spilt sammen lenge. På plata er både Stavanger Symphony Orchestra, saksofonisten Håkon Kornstad og gitaristen George Wadenius med.

Låt nummer to ble «A Perfect Night to Fall in Love.” Dette var om et ungt par fra Ukraina som Silje så på TV. De hadde blitt forelsket helt i startfasen av invasjonen, og de var naturligvis rådville i forhold til å ta dette videre. Likevel valgte de kjærligheten. Det ble en nydelig, lavmælt sang fra Silje Nergaard.

Jeg kan ikke skrive om historiene bak alle sangene hennes, men de handlet om menneskelige relasjoner, livet og kjærligheten. Det er bare noen få sanger som jeg vil nevne. Den ene er «Coco Bello.» Denne handler om en familietur til Italia hvor en italiensk mann hver dag kom til stranda hvor de oppholdt seg. Han ville selge kokosnøtter. For å få oppmerksomhet sang han en sang. Silje tok til slutt opp denne sangen. Den låten Silje presenterte for oss, var en tilbakelent sang i en litt latinsk stil. Den er fra albumet For You a Thousand Times fra 2017.

Den andre sangen jeg vil trekke frem, er «Brevet» fra 1995. Denne omhandler den første tida til Silje som artist. Hun bodde i London, men hadde god kontakt per brev med mormora si. Hun snakket varmt om henne. Til slutt vil jeg nevne låten «Perrong.» Denne er fra et album fra 2020, Hamar Railway Station. Dette er noen filosofiske betraktninger rundt hva en jernbanestasjon kan romme. I dette tilfellet sto hun i ettertid og så på de togskinnene som hadde tatt henne ut, men som også hadde tatt henne hjem til slutt. Dette var vel myntet på hennes egen karriere som artist.

Silje Nergaard har med seg folk både på komponering, lyrikk og arrangering. Hun fremhevet to av disse på konserten. På engelske tekster er det Mike McGurk, og på arrangering av sangene er det en amerikaner ved navn Vince Mendoza. Jeg regner med det er han som har arrangert sangene for Stavanger Symphony Orchestra.
Silje er en internasjonal artist. Hun turnerer i alle fall i Tyskland i tillegg til Norge. Tidligere i karrieren var hun populær i Japan, men hun har ikke noe kontakt med det publikummet i dag. Hun håper imidlertid å få dra dit igjen og spille.

En fremragende musikalsk aften

De tre mannfolka som var med Silje på scenen, måtte jo stå for nærmest alt det instrumentale også. Helge Lien gjorde en formidabel innsats på klaver. Det var både på akkompagnement og solopartiene. Disse siste inneholdt jazzskalaer og hurtige løp på tangentene samt et større innslag av akkorder og klanger. Han fikk sangene til Silje til å bli en god del mer vitale. Han hadde også den jevnheten i tonene som profesjonelle pianister vanligvis har. De to andre musikerne måtte tilpasse seg det for det meste lavmælte musikkuttrykket til Silje. De gjorde også det, og gled ganske uanfektet inn i helheten. Når sangene krevde et sterkere volum etc, så var de også med og frembrakte det.

Silje selv har en kraftig og kontrollert stemme. Hun holder tonen hele tida, og på en del av sangene kom også vokalen veldig godt frem. Da hørtes det både følsomt og rent ut, og det var virkelig behagelig å høre på. Hun er tydelig til stede og nærværende under konserten. Ett av kveldens høydepunkter var en nydelig kjærlighetssang på engelsk skrevet til datteren. Silje bidro også her på klokkespill. Hun avsluttet hoveddelen med sin mest kjente sang, «Tell Me Where You’re Going.» Dette hørtes ut som en vanskelig sang å synge.

Publikum ga seg naturligvis ikke, og som ekstranumre fikk vi de stillferdige sangene «En og En» fra 1995 og «Japanese Blue» fra 2002.
Jeg tolket kvelden til å være ganske emosjonell. Dette gikk både på det stillferdig musikalske og på innholdet i sangene. Silje snakket jo også om disse tekstene mellom låtene. Når jeg sier emosjonell, så må jeg presisere at det ikke var noe tåredryppende. Det ble en litt særegen stemning i konsertsalen, og jeg hadde en god følelse. Dette ble bekreftet av de kommentarene jeg hørte fra publikum under signeringen av plater etterpå.