Veins – Girth

Vellykket idémyldring og forbedring av formelen. Girth ble sluppet på digitale plattformer fredag 9 august.

Avisoverskriftene og ekstrasendingene lot vente på seg da Veins albumdebuterte med Welcome To The Broken Age i september i fjor. Som en følge av riksmedienes forsømmelse av sitt samfunnsoppdrag gikk denne noe merkelige plata under mang en radar; deriblant hos undertegnede, som først nå i januar ble vâr om dette bandets eksistens.

Den vitale og egenartede debuten vakte dog umiddelbart interesse, og i dens mange gode øyeblikk var/er det fort gjort å tenke at det er albumet som kunne ha fått Marylin Mansons karriere på rett kjøl. Nå, mindre enn ett år etter den spennende debuten, er Veins tilbake med et nytt album. Kan Girth overgå forgjengeren?

Sjangerbombe

Og hvem er nå disse Veins? Jo, det er en Oslo-basert duo bestående av vokalist/tekstforfatter Audun Mehl (Forcefed Horsehead, Timeworn, Negative Vibe Records) og instrumentalist/produsent Eric Sharma (Sharma, Råkkfolk). De to opphavsmennene beskriver prosjektet som en «dynamisk pop-metal-electro-ørkenrock-frijazz-industriell-death-metal duo».

En kan mistenke Veins for å ha utformet denne sjangerbeskrivelsen med rikelige doser glimt i øyet, men faktum er at det ikke er langt unna sannheten. Bandet fremstår å ha en filosofi om at alt kan – og skal – utforskes og at alt er lov. Girth gjør lite for å motarbeide dette inntrykket, for her er det en overflod av (morsom) oppfinnsomhet og gode ideer som er godt gjennomført.

Dystopisk cyberpunk og rabiate saksofoner

Låtene på albumet kan grovt sett deles inn i tre kategorier. Den første er de aller mest eksperimentelle og effekt-orienterte låtene, som er i hovedvekt innledningsvis på plata. I likhet med sin forgjenger har Girth et åpningsspor – «Burning The Bridges To Nowhere» – som smaker av dystopisk cyberpunk. Det er ikke platas gjeveste nummer, men det har en kul og bisarr vibb samt et lydbilde som kan minne om senere The Kovenant.

I samme kategori finner man den umiddelbare oppfølgeren «The Shark Still Looks Fake», som handler om Steven Spielbergs utdaterte spesialeffekter (!). Her er det på med tvangstrøya; mellom brølene låter det som som en runde sjakkboksing mellom Pac-Man og en rabiat saksofonist, og tankene går litt i retning de beste låtene på Nine Inch Nails’ Bad Witch. «Petroleum Breath» er også en småsjuk perle, og har en sjeldent god samklang mellom tittel og lydbilde. Låtens groovy kjerne oser av adrenalin, og deler rampelyset med en manisk voiceover (som leser fra Wikipedia?) og et batteri av fete riff. Totalpakka høres ut som en tre og et halvt minutt lang nestenulykke.

Autoritære bangere

Den andre hovedkategorien av låter er de mer disiplinerte bangerne. Girth overgår sin forgjenger på disse, blant annet på grunn av den nærmest irriterende catchy «Monster Under Borrowed Bed». Dens autoritære minimalisme smaker litt av Sarke, og synth-soloen midtveis i låten gir litt samme vibber som den strålende «Let’s Play Dead» fra sist runde.

Et annet høydepunkt i samme kategori er «Someone Really Needs To Talk To Frank About Always Having Shit In The Corner Of His Mouth». Denne sosialrealistiske munnfullen serverer hyperfengende antemisk partymetall uten å være douchy, hvilket kan sies å være et lite kunststykke i seg selv. Man mistenker forøvrig at tekst og tittel er skrevet for å matche riffet og ikke omvendt. Apropos lyrikk: «Liars Lurch» handler om Lars Ulrich’s vaklende tenniskarriere (!!), og er i så måte et morsomt anagram. Låten har et bra driv, men det er først og fremst Mehls (som alltid) særs fete vokalprestasjoner som bærer den.

Lite dødtid

Tredje og siste kategori er de mer forglemmelige låtene. Fordelen med disse er at det ikke er mange av dem, da det i all hovedsak kun er tittelsporet og «Rude» som får denne tvilsomme æren. I tillegg til å være få i antall er de også fornuftig spredt; ettersom de er plassert mellom minneverdige spor blir det ikke nok dødtid til at plata mister grepet om rognpåsan. Finalenummeret «Skunks And Nancy» er for sær til å kunne plasseres i denne kjipe kasten, og har dessuten – i tillegg til 16-bits effekter som minner om en viss japansk rollespillserie – en ekstremt kul bridge som forløser den fra enhver annen eventuell synd.

Girth er et fett og fengende album som overgår forgjengeren på bortimot alle tenkelige punkter. Produksjonen har blitt renere siden sist, noe som kler musikken utmerket. Det scores plenty med poeng for idérikdom og generell weirdness, og Veins’ evne til å lage overraskende catchy låter er intakt og vel så det. Jeg krysser fingrene for at det går like kort tid før neste skive kommer.

Sjekk spesielt ut: «Monster Under The Borrowed Bed», «S.R.N.T.T.T.F.A.A.H.S.I.T.C.O.H.M», «Petroleum Breath»