– Vi er rastløse folk som alltid søker etter noe nytt: Intervju med TAPE TRASH

Bandet TAPE TRASH har nettopp gitt ut sitt debutalbum TAPE TRASH 4-EVER. Det er basert på to EP-er som bandet slapp tidligere i år. Begge de to faste medlemmene i bandet, Anders Magnor Killerud og Kristofer Mathias Staxrud, mener at det er riktig å si at bandet jobber i god DIY-ånd. De gjør det meste sjøl, og er stolte av det.

Les vår anmeldelse av TAPE TRASH 4-EVER.

På Zoom får vi kontakt med Anders Magnor Killerud (AK) først. Han er i hjembyen Hamar som han flytta tilbake til for et par måneder siden. Her bor han sammen med kone og barn. Etter å ha bodd i Oslo i 14 år sier han at det føles godt å komme tilbake til en by hvor både han og kona (hun er også fra Hamar) har familie og nettverk.

Etter hvert dukker musikalsk makker og kompis Kristofer Mathias Staxrud (KS) opp i bilderuta. Han er den som trakterer flest instrumenter i bandet. Han sitter i et øvingslokale i Oslo og bak ham er det hyller med instrumenter.

Dere har i løpet av året gitt ut to EP-er som til slutt ble slått sammen til et album. Hva er grunnen til at dere valgte å gjøre det på den måten?

AK: – Vi hadde ikke noe klart for ett år siden. Vi ville gi ut singler hyppig underveis for at alt skulle føles ferskt.

KS: – Vi ville gi ut ting jevnlig for å holde interessen oppe, siden vi er et ganske ferskt band. Vi hadde lyst til å begynne å gi ut ting, men albumet var langt fra ferdig, så vi delte det opp for å bli ferdig med én bolk først og så én til. Det var det som var mest gjennomførbart. Det koster mye å lage album, dét var også en grunn til å lage det i deler.

AK: – Albumet er en samling av låter vi har jobbet på i løpet av en tidsperiode, og det fungerer litt som det første kapittelet av hva TAPE TRASH er. Med det neste albumet som vi jobber med nå, vil det bli en mer tradisjonell utgivelsesprosess, med singler først før hele albumet slippes.

Dere spilte flere konserter i sommer. Hvilken respons fikk dere etter konsertene?

KS: – Det har vært bra. Det har kommet en del folk, og det er veldig kult. «Musikkens dag» på Blå var vanvittig moro. Det var stinn brakke. Der opplevde vi for øvrig teknisk motstand, og det er nytt for oss. Vi har med tracks og lyd-samples. Det er superenkelt satt opp og vi har ingen lydmann, men så brukte vi 20 minutter på å få lydkortet til å funke. Folk sto og så på og trodde sikkert det var en døll konsert. Stressnivået var relativt høyt, og vi hadde grei puls da! (latter).

AK: – Oslo Indiefest var kjempegøy, det samme med Måkeskrik i Kristiansand. Vi spilte også på Oceanen i Gøteborg med et band som heter Mary Anns Polar Rig. Veldig kult band.

Dere spilte på klubbdagen på Øyafestivalen også?

AK: – Det stemmer. Jeg holdt på å ikke komme meg dit pga. ekstremværet Hans.

Hvilke artister fikk dere sett på Øyafestivalen?

KS: – Høydepunktet var boygenius. Aiming for Enrike var også veldig fett.

Den første singelen dere ga ut var «Perfect Spring» i 2019. Hva slags utvikling har dere gått gjennom siden den kom ut?

AK: – Albumet vi har gitt ut nå er mer aggressivt og stygt lydmessig enn det EP-en var. Vi har fulgt instinktene våre mer og droppet perfeksjonismen. Det er mer DIY nå.

K: – Vi har funnet soundet vi ville ha på plata. Jeg syns det låter bedre nå.

«Hold tight (hold tight!) – we’re on a mission.»

Kan dere si litt om prosessen rundt hvordan albumet ble til?

AK: – Låtene på albumet ble for det meste skrevet rundt 2020-2021 i koronaperioden, men spilt inn i løpet av det siste året. Vi har hatt lave skuldre og vi har gjort ting unna ganske fort. Vi har prøvd å spy ut alt vi kan mens inspirasjonen er der.

KS: – Vi har brukt Mac og lydkort og én rød tråd er Garageband-trommene på alle sporene. Demoene har blitt flikket på til de blir til låter som er bra nok. Vi har jobbet fram låtene gjennom de midlene vi hadde.

Hva er det som driver dere når dere lager musikk?

AK: – Vår høyeste prioritet er å ha det morsomt både med innspilling og på konserter og gjøre det så godt som vi greier. Det er en voldsom skaperglede. I det prosjektet her gir man litt f… og går tilbake til den opprinnelige gleden ved å lage musikk og det å fange en stemning og en tankestrøm.

Kan dere si litt om tekstene på albumet?

AK: – Noen sanger er skildringer av oppveksten, som «JUSTINE», mens andre sanger som «OLD HIGHS» og «POPHAZE» er historier om karakterer basert på folk vi har møtt. «NOT GOING HOME» handler om tvilen, skyldfølelsen og frykten som ofte følger med dem som bryter med en streng religiøs tro, samtidig som det også reflekterer en lengsel etter å finne indre harmoni og en dypere mening.

Jeg har ofte tenkt at band som dere burde få langt mer oppmerksomhet i allmenheten. Hva gjør man for å nå ut til flest mulig?

KS: – Det gøyeste er å spille konserter, og aller gøyest hvis det er mange folk der.

AK: – For vår del har ting gått over forventning når det gjelder interesse rundt musikken. Vi får mange fine meldinger og det kommer folk på konserter utenom vennene våre. Vi må bare fortsette å gjøre vår greie og ikke bry oss så mye om verden utenfor. Det som skjer det skjer. Jeg tror at hvis folk liker albumet som kommer nå, så er mye gjort.

Vil dere si at dere tilhører indie-bevegelsen?

KS: – Nesten alle jeg kjenner som gir ut musikk gjør det sånn som vi gjør det. Det er en dyd av nødvendighet. Det er DIY over hele linja, og 80% av den musikken vi er inspirert av er indie.

AK: Indierock er en av sjangrene vi har latt oss inspirere av, men vi drar også mye inspirasjon fra elektronisk musikk, punk og moderne popmusikk.

Hvor langt har dere kommet med det neste albumet?

KS: – Vi har låtene, men det er langt derfra til det er ferdig innspilt.

AK: – Album to blir en helhetlig reise fra start til slutt. Låtene er laget i samme tidsperiode og står godt sammen. Samtidig har vi begynt å skrive på album tre. Jeg kan bli paralysert av å tenke på for mange ting samtidig, så hovedfokuset er på album to. Samtidig er vi rastløse folk som alltid søker etter noe nytt.