– Vi skriver om det som engasjerer oss, det er en indre drive: Intervju med Opphav

Opphav er Louisa Palmi Danielsson på gitar og Ingvild Austgulen på vokal. De har vært en duo siden 2015, og har jobbet med debutalbumet Innsig siden 2019. Albumet ble sluppet for et par uker siden, og i den forbindelse fikk vi de to damene i tale via Zoom.

(Les vår omtale av Innsig her.)

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/album/2pYjp0B8BEtX2o26ivumAH?utm_source=generator» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture»></iframe]

Fortell litt om dere sjøl. Hva er det geografiske og musikalske opphavet deres?

Louisa (L): ­– Jeg kommer fra Tromsø og jeg og Ingvild møttes her i 2015. Vi ble kjent via ei venninne og så begynte vi bare å spille. Vi hadde en veldig god kjemi, Ingvild skrev tekster og jeg spilte gitar. Med Innsig høster vi endelig fruktene av alle årene med spilling.

Ingvild (I): – Jeg er fra Bodø og bor nå i Tromsø. Jeg har drevet med slampoesi, noe som utviklet seg til sangtekster etter hvert. Det er vanskelig å putte musikken vår i en spesiell bås. Den har blitt kalt for viserap, viseslam og urrap. Det er en slags merkelig miks av rap, gitar, slampoesi og viser.

Hvordan har dere kommet fram til den musikalske og tekstlige formen dere har nå?

L: – Vi fant den musikalske og tekstlige formen ganske kjapt, så har vi så klart blitt bedre og mer samspilte jo mer vi har spilt sammen.

Tekstene deres er til dels politiske og samfunnsengasjerte. Jeg fikk litt sånn Svenska Akademien-vibber da jeg hørte dere første gang.

I: – Det er et stort kompliment for meg. For min del har det å bruke ord for å sette fingeren på det politiske landskapet vært viktig. Vi bruker muligheten til å si hva man syns om verden,  men vi gjør det på en kunstnerisk, musikalsk og poetisk måte.

Hvor bevisst er det at dere lager samfunnsengasjerte låter?

I: – Vi skriver om det som engasjerer oss, det er en indre drive. Da blir sluttproduktet ofte samfunnsengasjerte låter.

L: – Ja, men det er ikke en aktiv agenda vi har hatt om at «nå skal vi skrive politiske tekster og bli et politisk band».

Dere har jo en versjon av Boknakaran sin «Fesk og potedes» som ligger på YouTube. Hvordan vil dere si at nordnorsk musikk og tekst har påvirket dere i låtskrivingen?

I: – Boknakaran er legendariske, og det er nesten litt skummelt å bruke «Fesk og potedes». Det hadde sammenheng med at vi ville sette fiskeripolitikken i fokus, da ble den låten viktig for oss. Vi vil bringe tradisjonen med å skrive om dette videre, vi er ikke de første som gjør det. Vi ser opp til gutta i Boknakaran, vi ser opp til tekstforfattere som Ragnar Olsen, Helge Stangnes, Trygve Hoff og Jack Berntsen.

L: – Etter at vi begynte å spille har vi fått mye kontakt med folk i musikkmiljøet i nord og hørt på de navnene som Ingvild nevner. Det å komme fra Nord-Norge blir ramma inn på en fin måte gjennom disse personene, og det er fint å ha det som referanse. Vi beveger oss i et klima der vi ikke er de første, selv om ingen høres ut som vi gjør.

I: – Å gi nytt liv til en låt som «Fesk og potedes» er viktig. Den bærer med seg en kulturhistorie, akkurat som «Kor e hammaren, Edvard» av Jack Berntsen. For yngre generasjoner er vel ikke sangene så kjent, men jeg har vært i et miljø som har vært engasjert i fiskeripolitikk og utkantspolitikk. I dette miljøet blir disse sangene nærmest til kampsanger.

Du har brukt litterære referanser i sistelåten «Bjørka», Ingvild. Her referer du til Tor Jonsson og Haldis Moren Vesaas. Hvor viktig er dikt og poesi som påvirkning når du skriver tekster?

I: – Teksten er laget som en forlovelsestekst til et par jeg kjenner. Jeg samla inn tekster om kjærlighet, det var ingen vits i å finne opp kruttet på nytt. Det er fort gjort å skildre kjærlighet som bare noe fint, lett og enkelt og at man svever på en rosa sky. Jeg var på utkikk etter tekster som viser at kjærligheten kan være både fin og vanskelig. Kunsten å skrive om å være sammen alene kan være vanskelig, men det har bl.a. Tor Jonsson og Halldis Moren Vesaas greid å beskrive på en fin måte.

Hvordan har du funnet din gitarstil, Louisa? Har du noen forbilder der?

L: – Mye av harmonikken og akkordene har sine røtter i tidligere norsk jazz. Det er toner og intervaller som resonnerer i meg.

Er du selvlært når det gjelder musikk og gitarspilling?

L: – Jeg har alltid drevet med musikk og laget musikk. Nå syns jeg det er spennende om vi får til et samspill mellom musikken og teksten, den dialogen der. Det er det som er drivkraften bak låtene på plata. Det er ganske mye enkle ting, ting som går på loop for å få plass til teksten. Samtidig krydrer jeg det med små detaljer i lydbildet. Det har vært veldig gøy. Teksten kommer alltid først, så legger jeg på musikk.

L: – Jeg går på Musikkhøyskolen nå, og var med i kulturskolen da jeg var barn. Jeg begynte å spille blokkfløyte i en alder av fem år. Mamma har aldri mast på meg om å gjøre lekser, men hun var nøye med at jeg skulle øve blokkfløyte hver dag. Musikk har vært en døråpner for meg.

Hva tenker dere om plateslippet?

L: – Det er spesielt at det har tatt så lang tid. Folk har gitt uttrykk for at de setter pris på det vi gjør, og sånn sett er det spennende at vi nå har dokumentert vår musikk. Det er viktig å gi noe tilbake til de som hører på oss.

Hvordan var det å samarbeide med andre musikere på albumet?

L: – Vi har ofte tatt inn gjester på konsertene våre og gjort ulike versjoner av sangene våre, så at vi har med andre folk i studio er en naturlig fortsettelse av det. Det er kjempegøy å få jobbe med så flinke musikere. Vi er supertakknemlige!

I: – Det er utrolig flinke musikere, og det har også vært fint å jobbe med Erling Ramskjell som produsent, samt at Hallstein Sandvin har kommet med masse bra input. De har hjulpet oss til å drive det hele framover og dra albumet i land.