Viagra Boys + Pablo Matisse @ John Dee

Viagra Boys er på en omfattende turné med det kritikerroste debutalbumet»Street Worms» i bagasjen. De levde opp til sitt gode live-rykte og vel så det på et passe fylt John Dee søndag 9. desember.

Foto: Christian Berg Gravningen

Kvelden starter med en «supergruppe» som oppvarmingsakt. Pablo Matisse, med medlemmer fra varierende storheter som Division of Laura Lee (vokalist Per Stålberg), The Soundtrack of Our Lives (Ian Person på gitar) og Affordable Hybrid (Samuel Järpvik på bass og Mikael Björklund på trommer), hamrer i gang søndagsaftenen med lett fordøyelig gladpønk som opphøyes av bandets tighte og rutinerte spillestil.

Låtene Wasting light, Letter to Mom og Minor Threat-aktige Burn er de som ser ut til å fenge publikum mest og spilles energisk og umiskjennelig likt fra debutskiva  «Rise». Det er tydelig at Pablo Matisse har turnert mye de siste par (ti-)åra og er et meget rutinert og samspilt liveband. Et annet nostalgisk høydepunkt er en hurtig og energisk fremført gladversjon av Ian MacKayes pianoballade I´m so tired fra Fugazis soundtrack til deres legendariske musikkfilm «Instrument».

Alt på et kort

Settet avsluttes med enda en cover, denne gang bob hunds Allt på ett kort, og både denne og coverversjonen av Fugazi er med på årets plate «Rise». Pablo Matisse spiller hengivent hardt og teknisk upåklagelig, men det er litt betegnende at nettopp det som vokalist Per Stålberg presenterer som en heder til «et eminent hardcoreband fra Sverige» fremstår desto mindre eminent og nesten mindre hardcore enn originalen av bob hund. Pablo Matisse er et meget lystig, men litt for klinisk reint og for soft «hardcoreband» for undertegnedes smak, dog med upåklagelig spilleglede og teknisk briljanse.

Man kan tydelig høre inspirasjon fra klassisk Hüsker Dü, Fugazi, Minor Threat, Rites Of Spring og Hot Snakes osv., men dessverre med mindre av disse eminente inspirasjonskildenes originale, definerende og særegne rå sound. Det er selvfølgelig krevende å sette lista såpass høyt; Pablo Matisse er for all del et trygt og fengende oppvarmingsorkester, men da undertegnende ikke hadde hørt bandet tidligere, og de i presseskriv presenteres som skreddersydd for fans av overnevnte legender, så settes forventningene av hva de har å tilby naturlig nok delvis deretter. Men for fans av Pablo Matisse og lettbeint-men-streit og nostalgisk postpunk og hardcore kan det absolutt anbefales å sjekke ut dette bandet live.

Pablo Matisse: 6/10

The shape of punk to come

Etter at Pablo Matisse har takket høflig for seg, spilles store deler av Refused-klassikeren «The Shape of Punk to Come» over anlegget og dette justerer forventningskurven i riktig retning i forhold til hva som skal komme. Denne pausemusikken er en kledelig overgang fra den noe myke oppvarmingaktens hardcoretendenser til sjangerblandingen og den mer mørke discorytmiske og bluesbaserte pønkrocken Viagra Boys har å tilby.

I både sjanger og stil er Refused og Viagra Boys to ganske så forskjellige orkester, men begge har evner og vilje til å eksperimentere og blande elementer fra forskjellige sjangre på briljante måter. Der Refused skuer tilbake til 80- og tidlig 90-talls herostratiske hardcoreband og legger til sampling og elementer av jazz, blues og technobeats til denne arven, gjør søndagens headlinere noe lignende influert fra andre postpunklegender med sterkere røtter i bluessjangeren. Der «Shape of Punk..» nærmest er et politisk-ideologisk manifest med streng anarkopolitisk korrekthet, stivpyntet kleskutyme og militant samfunnsforakt, er Viagra Boys heller et apolitisk og nihilistisk prosjekt, med mer white trash-aktig stil og store doser misantropi og humor, men med minst like mye sjangeroverskridende spilleglede som legendene fra Umeå. I det pausemusikken fades ut ligger alt til rette for en knall konsertopplevelse, og forventningene og entusiasmen er tydelig til stede blant publikum på John Dee.

Best in Show

Viagra Boys entrer scenen til det synthkakofoniske sci-fi-tematiske hundeutstillingssporet(!) Best in show fra «Street Worms», som synergisk overdøves og fades ut til første låt ut, innledet med det seige bassriffet til Research Chemicals, fra debut-EP’en «Consistency of Energy». Bandet går hardt på fra første stund og vokalist Sebastian Murphy, for anledningen ikledd pysjaktig habitt, synes å være i god søndagsform der han danser rundt på scenen med poserende junkieknekk og tidvis rørleggersprekk.

Viagra Boys er tydelig i slaget og når saksofonist som sistemann entrer scenen til låtens heftige midtparti og tilføyer frenetisk alt-sakstraktering ,er sekstetten og den massive lydveggen komplett. Den tidligere signaturlåten Research Chemicals er en god åpning med sin bluesete seighet, sine pulserende trommer og aggressive vokal. Det er fra første stund antydning til dansing blant fremste rad av det nokså aldersspredte søndagspublikummet på John Dee. Tross sin flytting fra Rockefeller til mindre lokale er dette ikke overfylt, men bandet kler denne mindre klubbscenen veldig godt, antakelig bedre enn de ville gjort Rockefeller. Lyden er upåklagelig og stemningen fortreffelig.

Skitnere og kjappere live enn på plate

Neste låt ut, Slow Learner, er en godpastisj av Devo’s Girl U Want, som er et band Viagra Boys er tydelig inspirert av, særlig på årets «Street Worms». Slow Learner spilles råere og kjappere enn studioversjonen og den får en mer garasjerock-aktig og skitten sound enn på plata. Murphy er en antydning ekstra hes, men dette kler uttrykket godt. Det er heller ikke så rart, da dette er bandets femte konsertkveld på rappen på denne omfattende europa/USA-turnéen de etter planen skal være på til minst mai neste år. 

Deretter kommer Frogstrap, kanskje undertegnedes favorittspor fra «Street Worms». Denne spilles også hardere og raskere enn på plate. Dette er groovy rett-frem garasjepønk av ypperste klasse, med Mark E Smith-aktig vokalscatting, heftig rytmisk bruk av synth og suggererende stratocastisk riffing av gitarist Benjamin Valle. Etterfulgt av denne kommer den geniale semi-hiten Just Like You. Denne noe roligere synthelectro-pregede låten roer ned stemningen litt og er smakfullt og fengende fremført med bruk av digital tromming med en effekt som gir en heftig og våt 80-talls sound. Også denne framføres mer upbeat enn på plata.

Kompleks pønkrock av et eminent orkester

Avslutningssporet på «Street Worms», den instrumentale Amphetanarchy, innledes midtveis i (denne hittil formidable) konserten med et retorisk spørsmål fra Murphy lydende «is there any punk-rockers out there?!» Frontfiguren trekker seg så dansende tilbake i det trommis Tor Sjöden spiller opp, og dette blir en seanse der musikerne virkelig får vist sine heftige egenskaper som liveband. Det er en rytmisk fellesnevner ved mange av Viagra Boys sine låter at trommene ofte går i 4/4-dels takt med heftig 16-dels beat på hi-hatten, noe som gir den lett gjenkjennelige discopulserende og suggererende effekten som skiller bandet fra andre samtidige band i lignende sjangre.

Amphetanarchy spilles enklere på trommer med kun en tung 4/4-dels takt låten gjennom, men her supplerer resten av bandet med lange dronete og rytmisk harde riff som går i en slags 10/4-dels takt, noe som skaper et heftig og kompleks sound som føles hypnotisk og tungt. Samtidig føler man hele tiden at alt holder på å gå i oppløsning rundt neste sving og dette skaper en slags suggererende, krautete og kledelig forsinkelse i lydbildet. I det synth og effektbrett legger til en slags ny dimensjon med noe som høres ut som østlig folkemusikk-inspirert psykedelisk tangering, og når Murphy avslutningsvis begynner å repetitivt mumle/brøle noe som høres ut som «I can´t sort my hands, I just can´t sort my hands!!», oppnår låten et slags kaotisk, men perfekt orkestrert klimaks som imponerer og sparker heftig.

«Cocaine up your asshole» og forråtnelsens Streets of Philadelphia

Etter Amphetanarchy er det hiten Sports som står for tur i en lettere hektisk variant. Låten er ganske poppa og seig i utgangspunktet, med Iggy Pop-aktig vokal og oppramsing av forskjellige idretter og andre mindre sportslige aktiviteter. På plate bygges denne opp gradvis og ender i rytmisk saktefilm, med et hardt seigt parti på slutten. Her tas den hardere ut fra første refreng og i avslutningsdelen. Det karakteristiske rytmeskiftet spilles ekstra hardt, tilført kakofonisk saksofonering og digital vræling fra synth og effektboks. Avslutningsvis supplerer Murphy teksten med oppfordringen «cocaine up your asshole!». Dette passer låten godt og tas til etterretning.

Etter Sports følger den knallharde blackout-hymnen I Dont´t Remember That, et velkomment tilskudd og andre låt ut fra briljante «Consistency of energy». Låta gir East Bay Ray-assosiasjoner med sin surfete gitarlyd, og Nick Cave anno The Birthday Party-vibber på vokal. Etter dette er det tid for kveldens nest siste låt, den mesterlige forråtnelsesprosessballaden Worms. I et lettere falskt fremført vers minner låten undertegnede på en merkelig måte om en slags hardkokt nihilistisk og mer syrete gatebluesversjon av Bruce Springsteens Streets of Philadelphia, men denne litt skakkjørte versjonen av Worms er likevel en fryd å høre på.

Heftig rekecocktail som avslutning på en litt kort men fortreffelig konsert

Kveldens siste låt ut er Shrimp Shack fra «Street Worms». Denne særs catchy og disco-pulserende sjangercocktailen varer i over seks minutter og spilles heftig og intenst. Vokalprestasjonen er overlagt sløv, men insisterende, og det spilles komplekst og rytmisk hardt på alle instrumenter, inkludert bongotrommer og skrikende synth og effektbrett. Før låtens instrumentale og lange avslutningsparti tas det en litt lengre pause enn på plata, slik at dette fungerer som et nonchalant dog veldig effektivt og stilistisk oppsummerende ekstranummer.

Sebastian Murphy, som forsvinner bak scenen noen minutter, kan til tider høres skrikende fra bak sceneteppet og tar så en siste tur tilbake inn på slutten, gir det norske publikummet kort langfingeren og takker for seg. En fornøyelig konsertopplevelse er definitvt over og bandet går kjapt av scenen. Mer vil ha mer, og for undertegnedes del kunne gjerne konserten vart i to-tre nummer til. Det ble for eksempel savnet noen låter fra deres briljante EP «Call Of The Wild» fra 2017, som det ikke ble spilt noe fra, men alt i alt var dette nærme en fullkommen konsertopplevelse.

Viagra Boys @ John Dee 9.12.2018 : 9/10