Vyöni og Treriksrøysa

— Man sier ofte at man oppsøker naturen for å finne ro, jeg forsøker noen steder å skape slike øyeblikk i musikken også, og kan tenke at det er viktig å ikke spille for mye, mener Kim-Frode H. Wöhni som under artistnavnet Vyöni er aktuell med albumet The Tripoint på Loftysound Recordings.

Stemningsfullt, stillferdig, kontemplativt, variert og gjentagende lydmaler han instrumentale toner av fjell, sjø og land, kulde, vind og blest. Men også konsentrert og dramatisk som den røffe naturen. Om det er jazz, blues, prog, filmmusikk eller postrock, fint, omsluttende og eventyrlig er det.

I samtale med disharmoni kan dere finne musikeren Kim-Frode Wöhni’s røtter i det multikulturelle og landgrenseoverskridende og naturskjønne Nord og bli kjent med Wöhnis musikalske preferanser og referanser.

Kan du først fortelle hvem du er i norsk musikkliv for de som ikke kjenner deg fra før?

— Jeg er nok et helt ukjent navn i norsk musikkliv 🙂 Jeg startet å spille i band med kompisene på Nesna på Helgelandskysten i 13-årsalderen og flyttet til Oslo for musikkstudier på den nyoppstartede Musikerutdanningen ved Norsk Lydskole (senere NISS) i 1995. Her i Oslo har jeg kun spilt sporadisk i ulike band med snodige navn med mange stavelser, som Too Fat To Fall, Birth Before Christ (BBCs) og I Wish I Had An Atomic Bomb. Jeg har laget min egen musikk i mange år og etterhvert som ideene hopet seg opp så føltes det veldig riktig å fokusere på låtene som nå har blitt til skiva The Tripoint. I tillegg spiller jeg i det ganske så ferske bandet FuzzTerminal.

Si litt om bakgrunnen for valg av artistnavnet

— Vyöni er rett og slett den opprinnelige skrivemåten til mitt eget etternavn Wøhni, det er en liten finsktalende bygd rett utenfor Juoksengi i Tornedalen. Tipp-oldefaren min gikk fra derfra og opp til kysten av Finnmark og stiftet familie. Ved å bruke den skrivemåten blir det også en slags hyllest til generasjonene før meg – og at folk på Nordkalotten alltid har vært i bevegelse. Det rommer noe mer, og skaper også litt distanse i forhold til å bruke eget navn. Plata blir nesten en form for konseptalbum om reisen mot nord, mot kysten, mot bedre kår, noe som gjenspeiler seg i cover, låttitler og inspirasjonen bak.

Hvilket forhold har du selv og slekten din til denne småbyen i Nord-Sverige?

— Det er en helt spesiell stemning i de nord-svenske og finske skogene.

— Det ble mange stopp i Tornedalen på bilturer fra Nordland, gjennom Sverige og Finland, til Finnmark på sommerferie. Det er såpass mange ledd tilbake, så vi har ingen kontakt med den finsk/svenske delen av slekta. Vi har stoppet et par ganger i Vyöni og gått litt rundt og stedet er jo opprinnelsen til alle etterkommerne fra den grenen. Det er en helt spesiell stemning i de nord-svenske og finske skogene. For øvrig er jeg ivrig leser av bøkene til Mikael Niemi, som forteller historier fra dette området. Jeg har jo også aner fra andre steder i Tornedalen, Finland, Sapmi og Norge, så det er mange stedsnavn som kunne vært kandidater til nye musikkprosjekter, ha ha.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som fascinerte så voldsomt?

— Jeg hadde flere barneplater og hørespill på LP. Knutsen og Ludvigsen selvfølgelig, og prins Umulius! Jeg satt med store høretelefoner og ble dratt inn i historiene og musikken. En gang spilte vi selv inn et hørespill hjemme, og lagde lyden av skritt i snøen ved å trykke på en pose potetmel. Det var fantastisk å høre den lyden jeg selv hadde laget strømme ut av kassettspilleren etterpå og hvordan den skapte et eget univers! Faren min spilte i band i Tromsø og studerte klassisk gitar, så det var et bredt spekter av musikk som ble spilt, både på instrumenter og fra platesamlingen til foreldrene mine.

Når begynte du selv å spille og hva får du ut av det?

— Jeg spilte ett år fiolin da jeg var 5-6, før det ble klassisk gitar i noen år. Da hadde jeg i mellomtiden oppdaget el-gitaren og startet i band i 13-årsalderen. Vi spilte en udde miks av Iron Maiden, Guns N’Roses, CC Cowboys og flere egne låter. På slutten av tenårene hørte jeg mer og mer på jazz og ble hektet på mye forskjellig, som musikken til Mari Boine, Frode Fjellheim, Farmers Marked og Tortoise. Jeg er fascinert av ulike uttrykk i musikken og hvordan virkemidler kan tas i bruk. Både hvordan man kan få mest mulig ut av instrumentet i seg selv, men også i oppbyggingen av temaer i låtene og hvordan dette kan underbygges og forsterkes i miks og produksjon.

— De siste årene har jeg også hentet frem den klassiske gitaren av og til, det er utfordrende og moro! Det er en nysgjerrighet der og man har alltid følelsen av at det er like mye å lære uansett hvor mye man øver og spiller :). Jeg spiller også gitar i et annet band og der er det helt andre ting å øve på og nye innfallsvinkler. Musikk er en verden man kan utforske og stadig oppdage noe nytt i. Det er også en form for terapi og kan bli både altoppslukende og gi masse ny energi.

Du er en multiinstrumentalist. Hvilke fordeler gir det og hvordan påvirker det verkene dine?

— Først og fremst er det nok strengeinstrumenter jeg har bakgrunn fra, på skiva spiller jeg i tillegg keyboard som trigger diverse lyder/samples og programmerer mye relatert til trommene. Det ender ofte opp med en miks av improvisasjon og noen mer arrangerte partier. Det har vært utrolig gøy og interessant å improvisere strekk og lage arr for mellotron, vibrafon, stryk og de andre instrumentene/lydene i låtene og forske på ulike trommegrooves og trommelyder og sparre med trommis Sandvær underveis.

— Jeg forsøker å hele tiden tenke hva som er best for låta og da kan det for en låt passe best med et mellotronparti som jeg må knote med og forme mye mer enn om jeg bare hadde spilt det på gitar. Jeg tenker jo at det kan være en fordel at jeg til enhver tid vet akkurat hva bassisten, trommisen og de andre i det imaginære bandet tenker, hø hø.

Har du hatt noen mentorer, inspirasjonskilder eller forbilder opp igjennom. Isåfall hvem og hva har du lært av de?

— Oj, her er det flere som kunne vært nevnt, men det blir veldig naturlig å trekke frem min egen far, Jan-Henrik. Han har vært en viktig sparringspartner rundt valg i produksjonen og har også bidratt inn på noen av arrangementene på skiva. Han er en utømmelig kilde til alt fra nerding på fingeranslag og håndstilling på klassisk gitar, jazzimprovisasjon og til de store tankene rundt musikk og komposisjon. I tillegg har han gjort en enormt dedikert innsats for musikk- og kulturlivet gjennom hele livet! Respekt! Han har alltid snakket varmt om det å formidle noe med musikken. Det er følelser og historier.

Fortell om valget å gjøre instrumental musikk og hvordan det påvirker komposisjon

— Mye av musikken jeg har hørt på er instrumental, men det har ikke vært et så veldig bevisst valg. Når det først er sånn så tror jeg nok at de ulike instrumentene får mer spillerom når de fremstår alene, fremfor å gjøre en jobb under et vokalparti. Instrumentene må i en slik kontekst selv uttrykke de følelsene og sette stemningene som ofte etableres via stemme og tekst. Stemmen kan selvfølgelig også brukes som et instrument i en slik setting, men jeg har heldigvis litt selvinnsikt, så jeg hadde ingen ambisjoner om å synge selv og software er (heldigvis) lite til hjelp her.

— Uansett om det er instrumentalt eller ikke så handler det for min del om å løsrive seg fra strukturer og oppbygging mot vers og refreng og la det være mer åpent hvilken utvikling låta tar og hvor stor plass de ulike instrumentene tar. Det er nok også mange fellestrekk i miks og produksjon, man vil ha litt krydder og virkemidler som løfter låta underveis og skaper en nysgjerrighet hos lytteren for hva som kommer rundt neste sving.

Si litt om forholdet til postrock og progrock

— Progrock har blitt en veldig stor sekkebetegnelse for mye forskjellig. For meg er progrock 70-tallet og den ånden som fusjonerte improvisasjon, dynamikk fra jazzen og mer riffbasert energi fra rocken. Mahavishnu, Miles, King Crimson, Yes, Soft Machine…der er det for meg også naturlig å nevne elephant9, Amgala Temple, bushmans revenge og Hedvig Mollestad. Postrock som sjangerbegrep har jeg ikke noe sterkt forhold til, men mye her er jo instrumentalt og det er ofte låter med mye dynamisk utvikling.

Fortell om bakgrunnen for valg av albumtittelen The Tripoint

— Tittelen henger også sammen med fortellingen om min tipp-oldefar og de de andre immigrantene, som gikk nordover i retning disse treriksrøysene og videre mot kysten, på jakt etter bedre kår og fisken i havet.

— The Tripoint som tittel har flere dimensjoner, det er treriksrøysa i Finnmark mellom Norge, Finland og Russland og det er treriksrøysa i Troms mellom Norge, Sverige og Finland. I tillegg er det her en referanse til uttrykket «De tre stammers møte», som beskriver hvordan samer, kvener og nordmenn har levd sammen i disse områdene. Tittelen henger også sammen med fortellingen om min tipp-oldefar og de de andre immigrantene, som gikk nordover i retning disse treriksrøysene og videre mot kysten, på jakt etter bedre kår og fisken i havet.

Hvilket forhold har du selv til Treriksrøysa og dette naturområdet?

— Treriksrøysa har alltid vært et kjent begrep hjemme og de tre grensestolpene kan ses flere steder i Sør-Varanger, også i miniatyrutgaver hjemme hos folk. For meg er det nok først og fremst et symbol på beliggenheten og nærheten mellom de tre landene. Jeg har vært i både Pasvik i Finnmark og Kilpisjärvi i Troms, men ikke sett selve grensepunktene.

Hvordan vil du si at natur, landskap og kultur har påvirket lydbildet og musikken din?

— Det er store kontraster i naturen, det henter jeg inspirasjon fra. Ikke minst er også stillheten viktig.

— Jeg tenker at natur, landskap og kultur har formet meg og min personlighet og at dette kommer til uttrykk i musikken jeg lager. Jeg bruker også naturen som bilde på hva som skal skje av utvikling i en låt, f.eks. kan jeg se for meg rolige partier der løvet faller fra trærne og etterhvert som vinden blåser kraftigere og kraftigere bygger det opp til sterkere vindkast og en storm i horisonten. Det er store kontraster i naturen, det henter jeg inspirasjon fra. Ikke minst er også stillheten viktig. Man sier ofte at man oppsøker naturen for å finne ro, jeg forsøker noen steder å lage noen slike øyeblikk i musikken også, og kan tenke at det er viktig å ikke spille for mye.

— Jeg har nok også blitt inspirert av det brede dynamiske spekteret og tonaliteten i musikken til f.eks. Mari Boine, Frode Fjellheim og Wimme Saari. Når det gjelder kultur og identitet, så er det ikke noen tvil om at både de samiske, kvenske og nord-norske røttene har vært en drivkraft og inspirasjon for meg selv og min identitet, og dermed også inn i låtene.

Si litt om forholdet til:

Filmmusikk

— Jeg har stor respekt for kunsten å lage god filmmusikk! Komponisten må underbygge og forsterke følelser og stemningen i filmsekvensen og også introdusere nye vendinger i filmen, men samtidig ikke ta for mye plass.

Jazz

— Lekenheten, improvisasjonen og dynamikken i jazz henger veldig høyt hos meg. Når jeg går inn i en ny platesjappe går jeg alltid rett til jazzavdelingen. Jeg ble tidlig fan av Jan Garbarek og Terje Rypdal og har senere plukket opp mange ECM-utgivelser og liker det åpne og luftige uttrykket. Jazz er mye, alle utgivelsene på f.eks. norske Hubro er jo fantastiske! Jeg holder meg nok mest til det røffe, upolerte og eksperimentelle uttrykket. Som lytter vil jeg ikke vite på forhånd hva som skjer rundt neste sving, disse overraskelsene underveis er jazz og mer eksperimentell musikk god på, både på plate, men ikke minst på konsert.

Mogwai

— Jeg så de på ØYA i 2003 og plukket opp CD-en Happy Songs for Happy People – har likevel aldri dykket ned i resten av katalogen deres, noe som har vært på lista…

King Crimson

— Oppdaget først Lizard og Larks Tongues in Aspic, siden de stod i platebunken hjemme, og utforsket etter hvert store deler av katalogen. Det som fascinerte var det som var rart og annerledes – det dynamiske spennet fra noen få felegnikk til fullt øs og alltid en fantastisk rytmeseksjon. King Crimson og flere andre band fra 70-tallet er også idealer for lyden jeg skrur etter på trommer, bass og de andre instrumentene ved innspilling og miks.

Lange strekk

— Jeg digger når band bare holder på og holder på, et tilsynelatende monotont tema/riff kan forsiktig introduseres og vris og vendes på samtidig som intensiteten økes. Eller låter som forlenges med 20 min improvisasjoner live! Det er også et kick når strekket kulminerer i det opprinnelige temaet/riffet som var utgangspunktet.

Repetisjon

— Effektfullt med gjentagende varianter – f.eks. et tema som kommer tilbake i et stykke ut i en låt etter å ha blitt introdusert i starten. Det er også viktig i joik med gjentakende tonalitet/rytme. Mye repetering kan nesten skape en form for trance.

Atmosfære

— Musikk lager en stemning og skaper en atmosfære hos lytteren. Det kan også være å skape en stemning/atmosfære i en låt eller miks/produksjon. For ikke å glemme konsertsettingen der det live forhåpentligvis oppstår en helt spesiell atmosfære i lokalet mellom musikere og publikum. Det er noe «opphøyd» og spesielt som inntreffer i musikken.

VYÖNI-The Tripoint Cover back. Foto: Kenneth Solfjeld

Du har valgt å mer eller mindre gjøre alt selv. Si litt om bakgrunnen for dette valget

— Når det gjelder selve enmannsbandet, så var nok det en kombinasjon av flere årsaker og litt tilfeldigheter. I et band kan man ønske at det oppstår noe nytt og spennende i møtet mellom alle i bandet. Men det inngås også mange kompromisser. Det endelige resultatet kan være noe helt annet enn det enkelte bandmedlemmet hørte for seg på forhånd. Dette er jo utvilsomt noe positivt.

— Når jeg jobber alene har jeg likevel det privilegiet at jeg kan videreutvikle og ta vare på mine egne ideer uten kompromisser og jeg kan også endre uttrykket i alle instrumenter nesten helt frem mot mastering. Jeg starter ofte med å generere en trommegroove i bunnen som jeg improviserer frem noen bassideer over og deretter gitar og f.eks. mellotron eller rhodes. I etterkant kan jeg så ta med videre og endre i de tidligere lagene og f.eks. forsterke eller endre elementer i trommespillet. Noe blir også forkastet. En slik tilnærming ville vært vanskelig hvis disse var spilt inn og låst på forhånd. Man kan si at låtskrivingen foregår inn i miks- og produksjonsfasen. Det er også mulighetene som ligger i dagens software som gjør at jeg kan få til dette alene hjemmefra.

— Opprinnelig var tanken å ikke mikse/produsere selv og jeg samarbeidet en periode med en annen produsent, men bl.a. covid gjorde at dette strakk ut. Jeg oppdaget også at jeg allerede hadde tatt mange valg for miksingen og produksjonen mens jeg utviklet låtene. En helt annen del av forklaringen er det praktiske. Jeg lager musikk ved siden av en 8-16 jobb, og må finne åpninger på ettermiddager og i helger. Da kan jeg enkelt utvikle låtene videre selv, uten at det er fire andre kalendere som må synkroniseres, da går det ikke rundt.

—Da kan jeg enkelt utvikle låtene videre selv, uten at det er fire andre kalendere som må synkroniseres, da går det ikke rundt.

— Jeg liker også godt å jobbe alene og perioden jeg har jobbet med skiva har vært en fantastisk prosess. Når det er sagt, så har jeg gjort det vanskelig for meg selv å få fremført musikken live, ha ha! Masteringen var jeg uansett fast bestemt på at andre skulle gjøre, der fikk jeg fort en god tone med Jacob Holm-Lupo, han har virkelig levert varene og løftet det hele enda et hakk!

— Når det gjelder selve utgivelsen så syntes jeg jo selv at låtene fortjente et mer innholdsrikt liv enn å hvile på harddisken hjemme, så da startet jeg mitt eget label – Loftysound Recordings. Musikk er best på fysisk format, det er noe med totalopplevelsen, helheten i uttrykket, størrelsen, cover, informasjonen på baksiden og…ja til og med lukten! Så da ble det vinylpressing fra T-Time Vinyl Plant i Stavanger.

VYÖNI-The Tripoint Cover front. Foto: Kenneth Solfjeld

Kenneth Solfjeld har tatt de vakre bildene til coveret. Fortell om ham, bildene og forbindelsen til musikken

— Jeg lette og bladde gjennom bildebasene til flere fotografer og kom over nettsiden til Kenneth. Der dukket dette bildet opp som ironisk nok hadde tittelen «Silence».

— Jeg funderte lenge på å lande et helhetlig uttrykk for musikk og coverart. Jeg har stor respekt for de som kan kunsten å lage gode covere og jeg visste fra starten at jeg ikke skulle ha noe AI-generert coverkunst. Jeg ønsket heller ikke en typisk animert, fargerik fantasiverden på omslaget, som er ganske vanlig innenfor prog-relaterte sjangre. Jeg var i dialog med et par designere, men landet til slutt på å bruke foto på coveret og ønsket at det skulle ha en form for tilhørighet til nord.

— Jeg lette og bladde gjennom bildebasene til flere fotografer og kom over nettsiden til Kenneth. Der dukket dette bildet opp som ironisk nok hadde tittelen «Silence». Jeg stoppet med en gang opp og syntes det fanget veldig godt melankolien og kontrastene i musikken – man kan se at en storm venter i horisonten. I tillegg bygger bildet opp under fortellingen i titlene med å reise mot nord og fisken i havet. Det viste seg at bildet var tatt rett utenfor Nesna! Jeg kontaktet Kenneth og fikk kjøpt fotoet av han. Selve coverdesignet og etikettene på platen lagde jeg skisser på selv og hyret inn en grafisk designer til å få layouten over på et trykkeklart format.

— Her hører det med en liten bi-historie og det er at Kenneth også er musiker og han sang på en av de aller første CD-skivene jeg hadde. Bandet var «The Jungle Medics». Trommisen i bandet, Erlend Mogård Larsen, er fra Nesna og de var jo et forbilde for oss som spilte i band og var noen år yngre. Den banebrytende skiva heter Wake Up and Smell the Fish!

Kan du til slutt velge ti låter som på en eller annen måte har påvirket deg som musiker og komponist og si hva du har fått ut av de?

Needlepoint – Robert Reverie

— Suggererende driv i kombo med gode låter og tekster i et rått upolert sound.

Fire! – Up. And Down.

— Temaet går og går mens Gustafsson vrir og vrenger – og avsluttes med litt svensk bannskap. Vilken attityd!

Motorpsycho – W.B.A.T.

— Jazzy introøs i 3 min før et herlig suggererende heavy/prog riff dundrer avgårde de neste 6. Nytt og spennende krydderstrø underveis!

Led Zeppelin – The Rain Song

— For en stemning og gradvis oppbygning…trommene vispes inn og øker på etter 3,5 min! Vakkert!

Jan Garbarek Quartet (Garbarek/Rypdal/Andersen/Christensen) – Beast Of Kommodo

— Ektefølt – rett fra hjertet! Rå sound.

Frode Fjellheim Jazz Joik Ensemble – Gåbdesbakte

— Opp, ned og opp igjen. Dynamisk, kontraster og vanvittige improstrekk.

bob hund – Mer än så kan ingen bli

— Får aldri nok av bob hund – ekte fra hjertet, passe skakt og interessant med underfundige tekster!

Kari Bremnes – Skrik

— Fra den fantastiske plata Løsrivelse der både dynamikk, improvisasjon, tekster og ro og villskap møtes i skjønn forening fra Bremnes, Bjørnstad, Kjellemyr, Kleive, Vinaccia og Müller. Denne ble spilt mye fra den kom ut – et stjernelag med musikere som festet seg hos en 17-åring.