W.A.S.P. har en ujevn katalog og viser seg som et ujevnt liveband
Foto: Alex Hoel
Det starter direkte trøblete med On Your Knees/ Inside The Electric Circus. Etter 36 år hadde det vært lurt å lære seg å varme opp. Vokalen er direkte krise i starten av konserten. De høres ikke helt samspilte ut heller. Hårete metal fungerer ræva med dårlig vokal. Også Real Me er slapt levert. Skittent og med dårlig diksjon. Heldigvis blir alt så mye bedre på L.O.V.E. Machine, som er allsangvennlig heavy som slår mange av KISS sine låter.
Jeg er ikke så stor fan av hårete ballader, men denne er god.
The Idol er en svett 80-talls powerballade. Låta minner om en av Scorpions bedre låter. Jeg er ikke så stor fan av hårete ballader, men denne er god. Den obligatoriske gitarsoloen med hvinende gitar topper låta. Det veldig klisjefyllt, men gøy. Take Me Up er en litt mer grinete ballade. Blackie Lawless synger intenst og det er temposkifter og dynamikk til den store gullmedaljen. W.A.S.P. kan powerballader. Det blir livligere med Arena Of Pleasure, en rett frem, enkel, ganske hårete metal med soloer. Heaven’s Hung Back er hårete, men akkurat fart nok til ikke å være en ballade. Heftig gitarsolo mot slutten av låta.
W.A.S.P. sin tøffeste låt er Chainsaw Charlie. Det er kanskje litt harry med motorsagintro, men overgangen til gallopperende gitarer er strålende. Låta er knalltøff og viser hvor godt velfrisert metal kan være. Wild Child er mer hårete metal med mengder av røyk. Denne låta er mer riffrock enn gitarsoloonani. De avslutter med en festlig I Wanna Be Somebody til allsang. Nå er det så god stemning at jeg nesten har glemt den håpløse starten.
W.A.S.P @ Tons Of Rock: 6/10
Vær den første til å kommentere