Torsdag gjestet Watain og Abbath Rockefeller som en del av deres «The Chariots of Fire»-turné. Med seg for kvelden hadde de Tribulation og Bölzer. Det var ganske tydelig på forhånd at kvelden skulle bli en både episk og bekmørk helaften, og bandene leverte så absolutt varene, til publikum sin store begeistring.
Vurdering
Watain, Abbath, Tribulation, Bölzer live på Rockefeller 6/6
Det var den sveitsiske duoen i Bölzer som åpnet ballet, ganske så nøyaktig 19.15. Rockefeller hadde lagt opp til et imponerende tight skjema for kvelden, og de holdt et meget godt tak i tøylene. Det tette skjemaet var også veldig behagelig for publikum som ikke trengte å vente så lenge som man er blitt vant til mellom bandene.
Bölzer leverte et kraftfullt lydbilde med mye variasjon og tydelige melodiske elementer
Bölzer imponerte
Duoen leverte et kraftfullt lydbilde med mye variasjon og tydelige melodiske elementer. Det er nettopp dette som gjør de så lett gjenkjennelige mot massene av god metal på kontinentet. Som «oppvarmere» i denne settingen gjorde de en meget god jobb og drev publikum fremover mot scenen. En imponerende forestilling, rett og slett.
Tribulation – svensk death-goth noir
Klokken 20.15 var det svenskene i Tribulation sin tur til å trollbinde publikum. Bandet har bygget opp et sterkt navn gjennom en snart 20 år lang karriere med fem knallsterke album og intens turnévirksomhet. Bandet består i dag av Johannes Andersson på bass og vokal, Adam Zaars og Joseph Tholl på gitar og Oscar Leander på trommer.
Tekniske utfordringer – ingen hindring
Tribulation engasjerte publikum og deres goth-inspirerte stil gjorde seg meget godt (no pun intended) i samspill med de tre andre bandene. Undertegnedes tanker fløy titt og ofte tilbake til en kultklassiker fra 90-tallet, The Crow, hver gang Adam og Joseph stilte seg opp foran scenedekorasjonene med gitarene sine. Tribulation leverte death metal ala den klassiske svenske skolen, ispedd gotiske-, psych- og heavy metal-elementer som drar de inn i et mer tilgjengelig territorium for mange. På tross av litt tekniske utfordringer leverte denne gjengen stort denne kvelden.
Tribulation engasjerte publikum og deres goth-inspirerte stil gjorde seg meget godt (no pun intended) i samspill med de tre andre bandene
Fra Immortal til legende
Klokken 21.15 entret Immortal-legenden Abbath scenen. Denne mannen og myten trenger vel liten grad av introduksjon. Han har holdt det gående siden dagene med Old Funeral i 1990, og senere i det sagnomsuste bandet Immortal, og har de siste årene gitt ut tre album under sitt eget navn. Man må også nevne at han gjestet Nergal (Behemoth) sitt country/blues-prosjekt Me And That Man i 2021. Abbath sitt trede soloalbum, Read Reaver, ble utgitt tidligere i år via Season of Mist.
Enda bedre enn på Tons of Rock
Abbath har hatt sine demoner å kjempe mot, men han later til å være i storslag denne torsdagen – tuller og spøker med publikum, shower og er den Abbath man har blitt så glad i. Riffene sitter som et skudd og gjengen han har med seg på scenen virker å være på samme bølgelengde. Det hele er en opplevelse, og for de av oss som så gjengen i dagslyset på Tons of Rock tidligere i år, så vil det være timelig å si at dette var enda et skritt i riktig retning.
Abbath later til å være i storslag denne torsdagen – tuller og spøker med publikum, shower og er den Abbath man har blitt så glad i
Vi er Watain!
22.50 Watain, fra Uppsala har utviklet seg til et av de sterkeste black metal-bandene i sjangeren, med rykte på seg for å levere storslagne live-opptredener som publikum husker i lang tid. Bandet består av Erik Danielsson på vokal, Pelle Forsberg på gitar, Alvaro Lillo på bass, Hampus Eriksson på gitar, E. Forcas (Emil Svensson) på trommer. Watain ga ut deres syvende plate, The Agony & Ecstasy of Watain, tidligere i år via Nuclear Blast til høye terningkast fra kritikere og fans.
Hyllet historien og «Metalion»
Erik Danielsson har god kontroll på publikum og bruker god tid på å hylle den mørke historien til sjangeren som stadig vokser seg større. Underveis dedikerer han også en låt til det han mener er en av de viktigste gjenlevende black metal-legendene, Jon «Metalion» Kristiansen som dokumenterte så mye av denne historien i sitt Slayer-magasin.
Settet er bygget opp av plater med diverse fakkelanordninger, og det er stort fokus på det seremonielle i svartmetallen
Blod og ild
Settet er bygget opp av plater med diverse fakkelanordninger, og det er stort fokus på det seremonielle i svartmetallen. Det hele er en kraftig sensorisk opplevelse, og når Erik kommer ned til publikum og velvillig deler litt av blodet han har med seg med de mest hengivende i salen, så slår lukten av død og fordervelse ut over salen. Undertegnede kan ikke huske å ha opplevd dette på Rockefeller siden Mayhem for noen år tilbake delte noen grisehoder med publikum. Noe som i og for seg endte i en meget merksnodig situasjon der en sortkledd superfan høflig ber om en bærepose på det som var en Narvesen eller lignende for å ta med seg hodet hjem (i stuen til mor og far?).
The Howling
Hele showet og kvelden var ett stort høydepunkt, men fremføringen av «The Howling» og «Serimosa» falt sterkest i smak hos meg. Det er i det hele tatt ikke noe nevneverdig å utsette på hele arrangementet. Bevegelsene til Erik må også trekkes frem som et annet vinnende element for Watain, der han åler seg frem på scenen som en skapning fra en annen verden. Han er like sjarmerende som brutal og balanserer dette på en utmerket måte.
Watain er både imponerende og fryktinngytende, og tilbyr smil og blod i (nesten) likt monn
For å sitere en av mine gode kollegaer «Du verden for en imponerende kveld!» Det er ikke ofte man får muligheten til å oppleve fire band, som alle kunne vært headlinere. Når alle fire er i toppform, så er dette kvelder som det vil gå gjetord om i lang tid. En klar sekser fra undertegnede.
Fotogalleri: Hans Martin Høydahl
Vær den første til å kommentere