WITCH med smittende energi og varme på SALT

Tross at alderen har gjort sitt med Zamrockpioneren Jagari og starten var noe avventende fra både band og publikum i Oslo-havns vannkant på SALT ble det en inspirende aften i selskap med det reformerte og nå internasjonale bandet WITCH 22.august med medlemmer fra Zambia, Nederland, Tyskland, Usa og Sveits.

Høres det ikke ut som en drøm med en sammensmeltning av Parliament og Black Sabbath eller The Rolling Stones og James Brown? Hardtrockende og funky på en og samme gang. WITCH har sugende driv, tyngde og groove som gjør det vanskelig å stå eller sitte stille. Fundamentet er ofte british Invasion ( The Beatles, The Yardbirds, The Rolling Stones, The Who, etc.) og Chicago blues Det er heller ikke fritt for afrobeat og lokal zambisk koloritt verken i musikk eller tekster, selv om Jagari spøker med at han sang på engelsk så heksene og trollmennene ikke skulle få med seg tekstene hans.

Dans, glede og showmanship

Livekonserten vi fikk servert etter nærlytting på Fontaines D C’s «Romance» på platebutikken Big Dipper i Oslo ga oss ihvertfall et heftig rockeband med tunge psykedeliske riff og jamming som viktige ingredienser, men også funky rytmer og groove. Ja, den opprinnelige utgaven av gruppen ble sågar stiftet etter at de var vitne til en konsert med soul og funkmesteren James Brown i Zambia i 1972. Og artistnavnet til frontmannen er en omskrivning av forbildet Mick Jagger. Og showmanship er det plenty av fremdeles, ikke minst fra fra frontmannen.

Zamrockbandet WITCH brakte altså dans og glede til spillesteder SALT i Oslo hvor av mye av energien kom fra den aldrende, men karismatiske frontmannen og ledere Jagari, Emanyeo Chanda tross at han har nedtonet mye av villskapen fra yngre år og de to ivrig dansende back-up sangerne Theresa Ng’ambi og Hanna Tembo, – som også fikk to låter i fokus med hovedvokal, men hvor hele oktetten etter en noe laber start fikk rørt frem ett reelt kok utover i den åtti minutter lange konserten.

Det tar ikke lang tid før store deler av salen danser ivrig med.

Rocken fikk vike for disco

Og det var ikke bare 1970-tallsrockerevival eller et band som levde på gammel storhet tross at også keyboardisten Patrick Mwondela som kom med i 1980’besetningen var på plass bak Korg og Norlead keyboardene etter å ha tilbragt en del år i England. Chanda selv ble angivelig mer eller mindre henter ut av gruvene hvor han hadde sitt virke etter at rocken fikk vike for disco i hjemlandet, av utenlandske musikerne som hadde fått øyne og ører opp for musikken til de idag levende legendene (de to som fortsatt er i live).

De nye medlemmene blant annet med bakgrunn i Jacco Gardner og L’Eclair tilføyer noen nye impulser til det hele. Bassisten selv (Jacco Gardner) må gjøre lite ut av seg noe bortgjemt i bakgrunnen på scenen, men basslinjene har en egen sterk signatur der de groover smakfullt. Backupsangernes låter er ekstra funky og farlig nære både rare soul og disco.

We Intend to cause Havoc

We Intend to cause Havoc som både er et akronym for bandnavnet (noen ganger skrevet W.I.T.C.H.) og tittelen på dokumentarfilmen fra 2019 som har vært med å løfte bandet til nye høyder sammen med gjenutgivelser av alle gamle plater på Now Again Records og Shadoks Records og det nye albumet Zango fra 2023 på Desert Daze Sound (med bidrag fra nylig Melafestivalgjestende Sampa The Great m.fl.), kan si noe om gløden og kraften vi er vitne til selv om det ikke lenger er halsbrekkende stunt, kaos eller like rått. Chanda starter med å gå bak og slå på cymbalene til den bulgarske trommisen Nic Mauskovic, og er snart både her og der på scenen, pekende og gestikulerende eller så spiller han rytmeinstrument når han ikke bærer vokal.

Innblikk i zambisk hverdagsliv

Men det er en direkte, fortettet formidlingskraft og mye menneskelig varme i fremføringen og de korte låtintroduksjonene zambieren gir oss. Jagari virker så tilfreds over å ha gjenfunnet rollen som rockesanger og stråler. Med humor og innlevelse får vi innblikk i zambisk hverdagsliv og hvordan det kan stå i grell kontrast til det vestlige, og innblikk i hvor vanskelig det var som musiker (et lite respektert yrke) å overbevise om at han var en verdig svigersønn.

Jagari ber oss tilgi og vise overbærenhet i stedet for vold, men advarer også mot å ta kjæresten for gitt. En dag vil de få nok og forlate deg, sier og synger han

De inkluderer også publikum i det hele. Ganske tidlig tar han runden på første rekke med en kubjelle og trommestikker og får en rekke ulike tilhørere til å bidra med sine rytmer.

Stor musikalsk variasjon

Bandet var først aktive i perioden 1972 til 1984 da de også slapp sju album, før de så ble hentet frem igjen fra glemselen. Nå kommer de til spillejobbene i København og Oslo direkte fra studio i Berlin hvor de har spilt inn ett andre comeback-album.

Det som de nyere albumene også har er det tette groovy samspillet til Gardner og Mauskovic og den vokale lekenheten og energien til back-up sangerne Ng’ambi og Tembo.

Ellers får vi vekselsvis duellerende gitarer, soloer og harmonier fra de to gitaristene Stefan Lilov og JJ Whitfield (Jan Weissenfeldt).

Det er jevnt over stor musikalsk variasjon. På «Strange Dream» tar Jagari frem den akustiske gitaren og gjenforteller en vond drøm fra Egypt, hvor han aldri har vært, i en melankolsk vise.

Signaturlåten «Lazy Bones» runder av hovedsettet og er et klimaks for den kraftfulle suggererende groovy rocken, men publikum får lokket de ut til et ekstranummer.

Smilende går de fleste hjemover denne regnfulle sensommerkvelden.

Fotogalleri: Luis Benitez Ruiz