Wobbler – Dwellers of the Deep

Nok et mesterverk fra Wobbler. Dwellers of the Deep ble gitt ut 23. oktober gjennom Karisma Records.

Vurdering

Wobbler – Dwellers of the Deep: 6/6

Prog-bandet Wobbler har sitt utspring i Hønefoss, og har holdt det gående siden 1999. Med band som Yes, King Crimson, Gentle Giant og ELP som ledestjerner har Wobblers mål fra starten av har vært å gjenskape magien fra progrockens gullalder (nærmere bestemt 1969-1975).

Hvilket de sannelig klarer. Dwellers of the Deeps umiddelbare forgjenger From Silence to Somewhere (2017) har for lengst og med rette blitt klassifisert som et sant mesterverk, og det er lite som tilsier at deres nyeste skive ikke skal unnes samme heder.

Dels tidsmaskin, dels surrealistisk eventyrbok

Å skulle skrive om et album som Dwellers of the Deep er en utfordrende affære, da man som lytter blir bombardert med så mange sanseinntrykk. Det er dels som å tre inn i en tidsmaskin, og dels som å åpne en surrealistisk eventyrbok. Virtuositeten og flyten i det hele holder skyhøyt nivå, og til tross for troskapen overfor tidsepoken føles det aldri plagierende eller oppbrukt. Så milevis derifra.

Albumet består av 4 spor, hvorav det første er «By the Banks». Årgangslydbildet åpenbarer seg fra første sekund, med Hammond-klanger fra orgelet, harmonisk koring og eventyrlystne gitardeler. Å snakke om låta er å snakke om albumet; «By The Banks» preges av en varm og behagelig sound, hvor det skiftes uanstrengt og ubemerket mellom det teknisk-virtuose, det vakre, og det selvsikkert groovy. Strukturen er eksplorativ og leken, samtidig som ingenting føles slepphendt overlatt til tilfeldighetene.

Alltid innholdsrikt

Førstesingel «Five Rooms» er spor nummer to på skiva. Den preges av en sakral intro, som kort tid etter muterer til et drivende og intenst hovedriff. Dette er nok en innholdsrik låt hvor de individuelle musikerne gis rikelig med definisjonsmakt.

Spesielt bassist Kristian Hultgren oppleves å ha et sterkt avtrykk i «Five Rooms»; dobbelsoloene han kjører sammen med gitaren(e?) er mildt sagt imponerende, og den glødende basslyden er en grunnpillar i hele den fartsfylte låten. Han får en velfjortjent pause rundt seksminutteren, i det et parti som sender assosiasjoner til outroen i Pink Floyd-klassikeren «Time» åpenbarer seg.

Nok en bragd

Apropos velfortjente pauser: Det akustiske og folk-pregede tredjesporet «Naiad Dreams» fungerer som et meget behagelig hvileskjær etter alle inntrykkene man har blitt foret med de siste 20+ minuttene. På egne ben er det et relativt begivenhetsløst – dog vakkert – nummer, men det passer perfekt inn i helheten. Det er også et nødvendig pust i bakken med tanke på hva som fremdeles gjenstår.

Ved veis ende venter nemlig «Merry Macabre», en 19 minutters dramatisk tungvekter som har «alt» og som gladelig tar lytteren med inn i de mer mollstemte krokene av Wobblers musikalske univers. Det er som en verdensomseiling i musikkform, hvor også det hinsidige – både «nord» og «sør» – er en del av charterreisa. Det hele slutter med en særdeles kul og jammy cinematisk finale med orgelklanger fra det ytre rom.

Det er ikke stort mer å si enn det som allerede har blitt sagt. Wobbler har med Dwellers of the Deep nok et storverk under beltet, og nok en gang har de bevist at de er et band av internasjonalt toppnivå. Dette er en lytteropplevelse du så definitivt ikke bør gå glipp av.