Yngvil: nytt visepoptalent

— Jeg liker å kombinere visetradisjonens sterke tekster med popens melodiøse og dynamiske form. Det gir rom for å skape musikk som både kan være intim og inderlig, men også leken og catchy, forteller Yngvil som i dag slipper singelen «Håndbagasje» på Grappa hvor hun også slapp debutalbumet En Fot ut døra i fjor høst.

Singelen handler om redselen for å være for mye og er nok et fint eksempel på hvordan hun lykkes med å gjøre allmenne temaer til fengende pop med utspring i visen. I dette intervjuet med disharmoni forklarer hun foreldrenes rolle i hennes kreativitet og behovet for å sette ord på tanker og følelser gjennom musikk.

Kan du først fortelle hvem Yngvil er i norsk musikk.

– Yngvil er en norsk visesanger og låtskriver som skriver ærlige, pianodrevne låter med sterke melodier og tekster. Musikken hennes bygger bro mellom tradisjonell visesang og moderne pop, med en tydelig historiefortellende stil. Hun debuterte med singelen «Ingenmannsland» i 2023. En låt som endte opp som den nittende mest spilte låta på radio det året. Nå jobber hun med sitt andre album, hvor vi skal dykke enda dypere ned i tankene og følelsene til den 28 år gamle jenta.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det du ble grepet av?

– Med over gjennomsnittet gamle foreldre vokste jeg opp med litt annen musikk enn en del av vennene mine. Hjemme spiltes plater av Jan Eggum, Lillebjørn Nilsen, Hellbillies, Tramteateret og Kari Bremnes. Så det er klart at en nysgjerrig 3-åring fort falt for visenes undrende og fortellende tekster. Jeg ble tidlig fascinert av hvordan de brukte musikken til å skape stemninger, fortelle historier og vekke følelser. Så det var kanskje ingen overraskelse at da jeg skrev min første låt som 8-åring, var det nettopp en vise jeg hadde skrevet.

Når begynte du selv å spille og synge og hva får du uttrykk for gjennom musikk?

– Jeg ble, som mange andre på min alder, sendt på pianoundervisning da jeg begynte på skolen. Men det gikk jeg ganske fort lei – rett og slett fordi jeg aldri lærte meg sanger på pianoet som jeg kunne synge med til. Dermed tok jeg saken i egne hender og satt time etter time på Youtube for å lære meg sanger som kunne synges til. I 8-årsalderen (MGP sin storhetstid), begynte jeg å skrive egne låter. Også den gang handlet det om å få satt ord på et kaos av følelser og tanker inni meg. Den første låta jeg skrev var en låt til bestevennen min som hadde flyttet til Australia.

– For meg har musikk alltid hjulpet meg å forstå meg selv, verden og andre litt bedre. Jeg får et slags orden i kaoset i hodet, et slags svar på ting jeg lurer på, eller i det minste satt det jeg lurer på i et slags system. Også lukker jeg øynene og håper på at vi er flere som kjenner på eller undrer oss over de samme tingene. Det gjør meg trygg. At tankene mine og følelsene mine blir litt større enn meg. Vi har stort sett kjent på de samme følelsene alle sammen, selv om det ligger forskjellige grunner bak.

Har du hatt noen mentorer, forbilder eller idoler opp igjennom som har vært viktige for utviklingen av ditt musikalske uttrykk? I så fall hvem, og hva har du lært av dem?

– Jeg har hatt mange både forbilder og idoler opp gjennom. Musikalsk har jeg jo alltid sett opp til de store visesangerne, blant annet Lillebjørn Nilsen, Jan Eggum, Bremnes-gjengen og Ole Paus. De har inspirert meg med sin historiefortelling. Måten de kan snakke om de store temaene med små hverdagsord har jeg latt meg inspirere av – og har et bevisst forhold til når jeg skriver mine låter.

– Ellers har jeg vært heldig med masse fine mennesker i musikkverden, både dyktige musikere, produsenter, A&R i plateselskap, støttespillere ellers i bransjen, og ikke minst har jeg vært heldig med fine folk som har lyst til å møte opp på konserter og høre på musikken min. Jeg føler meg veldig heldig.

– Og så er jo mamma forbildet mitt da, men det er kanskje litt oppbrukt?

Hvorfor popmusikk?

– Popmusikk rommer jo så mye! Jeg liker å kombinere visetradisjonens sterke tekster med popens melodiøse og dynamiske form. Det gir rom for å skape musikk som både kan være intim og inderlig, men også leken og catchy.

Fortell om valget av albumtittelen på debutalbumet ditt En fot ut døra og hva du ville si med den?

– Å ta en fot ut døra, ut i det ukjente, det uvisse, kan kjennes både skummelt – og spennende. Det øyeblikket du tar det steget videre, prøver deg med en fot ut av det du kjenner til, enten det er fordi du vil eller fordi du må, er et viktig øyeblikk. For meg ble det en naturlig tittel på albumet. Et debutalbum – mitt første steg inn i musikkverden. I tillegg kretser mange av låtene på albumet rundt temaer som avskjed, endring og nye begynnelser, og jeg synes denne tittelen fanget essensen av disse låtene.

Hvilket forhold har du selv til avskjed og det å ta steg ut fra det kjente?

– I mange situasjoner dras jeg mellom følelses-delen av meg selv og den rasjonelle delen. Når det kommer til det å ta avskjed med noe eller noen, kjenner jeg ofte mye på denne indre kampen. Det gjør vondt, men jeg forstår at det er nødvendig. Avskjeder er ofte triste, og jeg har mer enn en gang stått med tårer i øynene, men fortsatt tatt steget ut fra det kjente fordi jeg rasjonelt sett forstår at det er det lureste å gjøre. Så mitt forhold til avskjeder er vel kort oppsummert at det er vanskelige, men noen ganger nødvendige.

Si litt om forholdet til:

Folkemusikk & visesang

– Jeg har en sterk tilknytning til den nordiske visetradisjonen, hvor tekst og historiefortelling står i sentrum. Jeg liker å la visesjangeren møte nye musikalske uttrykk for å skape noe tidløst, men samtidig moderne.

Jazz & folk

– Selv om jeg ikke definerer meg som en jazzartist, har jeg latt meg inspirere av jazzens harmoniske frihet. Folk-musikken har også vært en viktig inspirasjon, spesielt i måten den formidler stemninger og historier.

Norske tekster

– Det har alltid falt meg naturlig å skrive på norsk. Jeg kan nyansene i språket best på norsk, og synes det er morsomt å få lov å leke seg med språket.

Si litt om det kommende andrealbumet: Hvilken musikalsk utvikling tar dette? Hvordan skiller det seg fra debuten?

– På det første albumet hadde jeg luksusen av å kunne velge blant alle låter jeg noen gang har skrevet. Når jeg skrev min første låt som 8-åring var det en del å bla seg gjennom. Det endte opp med låter skrevet over en tiårsperiode, fra jeg var 15 til jeg var 25. Og en 15-åring ser litt annerledes på livet enn en 28-åring. I alle fall gjør jeg det. Det er låtene fra mitt nye album også preget av. Tekstene er kanskje litt mørkere og tøffere. De leker seg enda mer med rytme, melodi og sjanger. Selv om det så klart også finnes låter der som er i et klassisk Yngvil-landskap.

Si litt om singelen «Håndbagasje» og om frykten for å være åpen og for mye?

– Vi snakker så mye om denne bagasjen vi bærer med oss – historien vår, hva vi har opplevd. “Håndbagasje” handler om å ikke tørre å vise mennesker rundt deg hele “bagasjen” din. Istedenfor gir du dem kun “håndbagasjen”, i frykt for hva de kommer til å tenke hvis de får vite om alt du bærer på i bagasjen. Følelsen av å stå på terskelen til å åpne seg for noen – men så trekke seg tilbake fordi man er redd det skal bli for mye.

– Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i balansen mellom å ville være ærlig, eller fortelle for å forklare hvorfor man er som man er, men samtidig frykte at det skal være en byrde for andre. Musikalsk er låta også et godt eksempel på det litt røffere lydbildet, med en produksjon som forsterker følelsen av uro og lengsel.

– Har vi blitt et kaldt samfunn der folk ikke har plass til negative erfaring eller problemer? Og at vennskap må være overfladiske? Jeg tror vi lever i en tid hvor vi har lært oss å pakke inn alt som er vanskelig. Vi deler suksesser, fine øyeblikk og glansbilder, men skjuler alt som er kaotisk, vondt og rotete. Det gjør noe med hvordan vi relaterer oss til hverandre.

– Når vi unngår det vanskelige, risikerer vi å bygge vennskap som kun eksisterer på overflaten. Vi har lært at vi skal være «enkle å forholde seg til», at vi ikke skal være en byrde. Men det som egentlig knytter oss sammen, er jo nettopp det uperfekte – de delte erfaringene, det vonde og vakre som gjør oss menneskelige.

– Jeg tror vi trenger flere rom hvor det er lov å være hel. Hvor vi kan si «dette er det jeg bærer på», uten å føle at vi må tone det ned for å passe inn. Og at vi kanskje skal våge å stå i det som er litt ubehagelig, for hvis vi synes det er vondt å høre om – tenk hvordan det må kjennes for den som faktisk har opplevd det. Det minste vi kan gjøre er vel å lytte?