Zeal & Ardor på Parkteatret

Vurdering

Zeal & Ardor på Parkteatret 19.10.19 : 5/6

Et utsolgt Parkteater får en vill, men noe kort konsert der kritikeryndlingene er innom flere sjangere, alt med like stor intensitet.

De sjangerblandende Zeal & Ardor har ikke holdt på så lenge, men har allerede gjort seg bemerket, spesielt her i gården. Debutplata deres Stranger Fruit kåret jeg i fjor til beste utenlandske plate. Nå er det spennende å se om de lever opp til forventningene på scenen.

Dette er bandets tredje konsert i Oslo – de spilte både på by:Larm Black og Parkteatret i fjor.

Gregoriansk energi

Bandet går på mens deres «Sacrilegium I» spilles. Det en låt med et lydbilde så preget av samples at det er vanskelig å gjengi live. Samtidig passer den som intro og bærer bud om at kvelden skal være preget av en herlig sjangerblanding.

«In Ashes» starter med masse fuzzgitar. Det er messende sang fra tre menn i hettegenser. Frontmann og prosjektleder Manuel Gagneux bryter ut i en intens vokal, mens de andre fortsetter. De er som et gregoriansk kor som har valgt andre siden. Mye galskap og herlig mye energi. Som de fleste andre sangene, er denne ganske kort. Dermed klarer de å ha tyngden i lydbildet til et metalband. Men intensiteten og fandenivolskheten til sinte punkere. Det er spesielt tydelig på den ville «Servants», som drives frem av et gitarriff og trommebridge, mens vokalistene høres gærne ut.

Sjangervandring

Under den tidvis litt rolige «Come On Down» viser bandet hvor mye god dynamikk kan gjøre for en låt. Med utblåsninger fra trommer, bass og gitar utenom de roligere versene blir det en herlig fremføring av låta. Den ganske funky «Row Row» har også sine utbrudd. Det tar av med growl-vokal i refrenget og tilløp til allsang. Stemningen i Parkteatret er elektrisk. «Blood In The River» er som djevelsk gospel-metal. Det chantes i refrenget. Ellers oppfører bandet seg ikke som noe en forbinder med tensing, akkurat. Det er mye villskap, masse trommer og et gitarriff i stilen til black metal.

Med «Waste» fortsetter sjangervandringen. Her låter de som death metal med noen sirkuselementer, som den onde fetteren til Mr. Bungle. Det artige er at gitarriffet i bunnen kunne de tatt fra et indierockband. Det er bandets lydbilde totalt som skaper magien, ikke nødvendigvis enkeltelementene. Et vilt, samspilt, og generelt herlig kaos som de klarer å få til å låte fengende.

Blues og galskap

«Gravedigger’s Chant» er den første låta jeg beit meg merke i av Zeal & Ardor. Låta er bluesrock på sitt mest intense. Det låter litt som den aggressive lillebroren til Rival Sons som messer: «Bring The Dead Body Down». Det er fengende, men ganske repeterende. Kveldens versjon mangler dessverre litt i lydbildet de har på plate, så uansett hvor intense de er, så kunne jeg godt byttet ut han til høyre som knapt synger med en på tangenter.

Både her og på flere andre låter legger de på ferdig innspillte elementer fra en mac. Det hadde vært bedre om alt var live, eller at det i det minste fremstod slik. «Stranger Fruit» er blant deres roligere låter. En seig låt med et godt riff. Vokalen er for en gangs skyld helt clean. De understreker det mer radiovennlige med «oooohhh» i koringen, som om det nesten er søtt før de tar av og nærmer seg galskapen vi ser mest av i kveld.

Intens og vill

«Ship On Fire» er en eksplosiv sak med kall-respons-vokal. Det er masse rytmer her. Både fra sample og stortrommer. Koringen høres ikke like skremmende ut som på plate, men messingen som delvis er på latin tilfører likevel noe ekkelt og sakralt til sangen. Selv om «You Ain’t Coming Back» ikke er så hard, er den intens, spesielt i vokalen. «We Never Fall» starter som en slags deltablues, men er vekselvis death metal. Linjen «Lord don’t come by here» etterfølges av et djevelsk skrik. De veksler mellom rolige partier og ville, harde partier. Det er som at dynamikken mellom det gode og onde bygges opp av gitarriffet i bunnen.

Soul og blues er stadig tilbakevendende som elementer i musikken deres. «Built On Ashes» bærer preg av begge stiler, men de rolige partiene er veldig rolige og de voldsomme er harde og intense. De avslutter hovedsettet med «We Can’t Be Found», en bassdreven, messende låt med growl i vokalen. Det er dansbart, og den litt overdrevne bruken av strober understreker klubbfølelsen.

Kort, men godt

I den lille pausen frem til ekstranummerne spilles pausemusikk laget av Zeal & Ardor. De er for tidlig å gå av etter 55 minutter, så det første de gjør når de kommer på igjen er å berolige oss med at de har flere sinte sanger på lager. De starter med den stort sett sinte og harde «Don’t You Dare».

Stemningen løfter seg enda et par hakk når de spiller «Devil Is Fine». Låta er deres mest spilte på Spotify, og det er ikke så vanskelig å forstå hvorfor den er populær. Vokalisten messer som en predikant med feil budskap (har ikke de fleste det?). Ikke visste jeg at gospelbluesmetal kan være så fengende før jeg hørte disse.

Bandet tar seg en liten pause til trampeklapp fra publikum, før de avslutter med den mektige «Baphomet». En insisterende og intens låt der kall-respons-vokal bruker med hell. Den triggede basstrommen sørger for nok rytmer, mens bandet har en siste utblåsning. Konserten er over etter 65 minuttter, noe som er litt i underkant selv for et ganske ferskt band. Selv om bandet er intense og skaper et helvetes godt liv i salen, føler jeg at de tidvis mangler litt dybde i lydbildet. Ellers kan en konsert med Zeal & Ardor anbefales til alle som liker hard rock, hardcore og lignende, bare du ikke er så religiøs at du blir støtt av titler som «Devil Is Fine».